Det er ikke alltid lett å være komfortabel i sitt eget skinn når folk fra fjern og nær føler de har rett til å uttale seg om hva som helst til hvem som helst uten å tenke på ordene som ramler ut av kjeften. Ofte har folk en ting eller to å si om folk som har noen ekstra kilo på kroppen og er overvektige, uten å vite noe som helst om personen de uttaler seg om. Ikke vet de noe om at personen er aktiv og går turer, er ute i frisk luft eller har en jobb som holder dem i aktivitet deler av dagen. Selv har jeg blitt oppdratt til å tenke at hvis jeg ikke har noe fint å si så kan jeg holde det for meg selv. Det handler aldeles ikke om å legge lokk på seg selv og sine meninger, men heller om å være konstruktiv og formulere seg på en måte som er saklig. "Du er tjukk" er ikke saklig, og det er en bemerkelse som er unødvendig ettersom det er noe en selv ser i speilet hver dag. Og når det kommer til tema som ikke anngår en og som man ikke har noe med, trenger en ikke åpne munnen for å ytre en mening en gang; det er ikke deres sak.
"Hei! Mitt navn er Karianne*. Jeg er sykelig overvektig. Jeg er også et menneske, et menneske med følelser.
Ofte så virker det som folk bare ser kroppen min. Den store, stygge kroppen liksom. Hva får deg til å tro at du, som ofte ikke kjenner meg engang, skal få lov til å snakke til meg om min kropp? Det er ikke engang jeg som tar initiativ til å ta opp dette temaet. Ja, for jeg føler ofte at min kropp er et tema. Noe mange mener de skal mene noe om.
Hvorfor skal altfor mange opplyse meg om hvor tjukk jeg er? Tror dere virkelig ikke at jeg vet det selv? Det er ofte eldre mennesker som kommenterer, familie eller folk jeg aldri før har snakket med. Flere fastleger jeg har hatt vil bare snakke om hvor tjukk jeg er, selv om jeg kommer dit for en helt annen grunn! Men vil de hjelpe? Nei, de kan visst ikke gjøre så mye mer enn å fortelle meg hvor overvektig jeg er.
Det var på trening i dag at det rant litt over. Ei fremmed dame kommer inn i garderoben, begynner å bable i vei. "Du skal på tabata også? Det må da være fryktelig tungt når du er så tjukk!" sier hun mens hun måler meg opp og ned med blikket. Det blir ikke lettere av å ikke trene tenker jeg, da. Eller som en person forleden påsto; det finnes ikke store nok kniver til å skjære i magen min hvis det for eksempel skulle bli nødvendig å fjerne blindtarmen. Forstår ikke folk at det sårer?"